UNGDOM I KRIG: Trots sina många referenser till bland annat fluganes herre och apokalypsen nu! Latinamerikanska Monos är på många sätt en unik film.

Huser är en vanlig filmkritiker i New Age.
e-post: alekshuser@gmail.com
Publicerad: 2020-02-09
monos

Alejandro Landes (Colombia, Argentina, Nederland, Tyskland, Sverige)

I et øde fjellandskap i Latin America, formodentlig i Colombia, møter vi en gruppe ungdommer som går under dekknavn som Rambo, Lady, Dog, Smurf og Bigfoot. De utgjør geriljatroppen Monos («aper») og kjemper for en organisasjon som kun omtales som nettopp Organisasjonen. Deres primære oppgave er å passe på et amerikansk gissel de kaller Doctora, som vi senere får vite er en ingeniør ved navn Sara Watson. I tillegg får de ansvaret for melkekua Shakira – noe som også skal få konsekvenser for handlingens utvikling.

Disiplin og anarki

Spillefilmen skildrer den paramilitære gruppen i både hard fysisk trening og frisluppen lek – samt noen seksuelt utprøvende situasjoner som er typisk for alderen deres. Disiplinen er dog klar og tydelig: Da Lady og medsoldat Wolf vil innlede et forhold, må de be om tillatelse fra Organisasjonens representant. Etter at sistnevnte overlater gruppen til seg selv under Wolfs ledelse, oppstår imidlertid visse innslag av hva man kanskje kan kalle ungdommelig anarki i rekkene.

Den kidnappede kvinnen synes til en viss grad å ha blitt rammet av det såkalte stockholmssyndromet, der hun introduseres i vennlig dialog med to unge geriljajenter som vasker og steller håret hennes. Litt senere blir hun – om enn motvillig – deltaker et i bisart piskingsritual i forbindelse med fødselsdagen til den androgyne gutten Rambo (som for øvrig spilles av en jente). Men etter hvert som troppen blir nødt til å oppgi basen og bevege seg innover i jungelen, blir det stadig klarere at Watson jobber målrettet med å unnslippe fangenskapet.

Sanselig tilstedeværelse

monos er så absolutt en intens film, men ingen plottdrevet thriller i klassisk forstand. Den relativt enkle handlingen havner ofte i bakgrunnen for observasjonene av soldatenes trening og lek, som ikke alltid er like enkle å skille fra hverandre. Filmen gir heller ingen bakgrunnsinformasjon om de ulike medlemmene i geriljagruppen eller den militære konflikten de deltar i. Isteden er regissør Alejandro Landes opptatt av å skape en tilstedeværelse, et här och nu. Fotograf Jasper Wolfs panoramaer av det mektige landskapet står tidvis i kontrast til nærbildene av de unge soldatene, men i vel så stor grad framheves deres opplevelse av å være i naturen og sammen med hverandre. Ofte på et drømmeaktig og nærmest surrealistisk vis.

Prenumeration halvår 450 NOK

Det er kanskje ikke så overraskende at dette aspektet er aller mest framtredende i en sekvens der noen av ungdommene «tripper» på hallusinogen sopp. Like fullt er det talende for filmens vektlegging av det sanselige at disse scenene, som ikke har en spesielt åpenbar funksjon i plottet, oppleves som vel så betydelige som sekvensen hvor basen deres i fjellene er under angrep.

Sentralt i filmen står imidlertid beskrivelsen og utforskningen av dynamikken innad i gruppen, adskilt som de er fra voksne og verden ellers. Her er ungdom stadig vekk ungdom, med hormoner og drifter som lett overstyrer impulskontrollen – selv med våpen i hånd og militære kommandolinjer å følge.

Monos direktör Alejandro Landes
monos
Regissør Alejandro Landes

Rik på referanser

Visuelt sett er monos lekkert utført, men også filmmusikken signert Mica Levi (I GRUND OCH BOTTEN, jackie) bidrar vesentlig til den særegne filmopplevelsen. Med en kombinasjon av elektroniske og akustiske elementer veksler lydsporet hennes mellom det melodiøse og det eksperimentelle – og befinner seg av og til i grenselandet mellom filmmusikk og lyddesign.

Sentralt står beskrivelsen av dynamikken i gruppen, adskilt fra voksne
og verden ellers.

monos er en film som formelig ber om «namedropping» fra oss i kritikerstanden. En åpenbar referanse er William Goldings roman Fluenes herre, med sin skildring av maktkamp og gruppedynamikk blant unge uten voksnes tilstedeværelse. Filmen inneholder imidlertid også flere tydelige «hilsener» til Francis Ford Coppolas krigsfilmklassiker Apokalypse nå! (som for øvrig er en adapsjon av Joseph Conrads Mörkets hjärta), deriblant en viktig scene med en båt på vei opp en elv og en stemningsfull sekvens hvor de unge maler seg i ansiktet med gjørme. I tillegg kan sanseligheten i filmspråket skape assosiasjoner til den amerikanske filmskaperen Terrence Malick, men også til franske Claire Denis. Ikke minst er det flere likhetstrekk mellom monos og Denis’ mesterlige fremmedlegionærdrama Beau travail.

Velspilt og fascinerende

Skuespillerprestasjonene til de unge rolleinnehaverne er jevnt over svært sterke, noe som ikke blir mindre imponerende av at de aller fleste har liten eller ingen tidligere filmerfaring. Bredest skuespillerbakgrunn av ungdommene har Moises Arias (Bigfoot), som tidligere blant annet har spilt i The Stanford Prison Experiment og tv-serien Hannah Montana. «Doctora» Watson spilles på sin side av Julianne Nicholson, kjent fra filmer og serier som Mästare av Sex og Boardwalk Empire. Hun gjør en framragende innsats i en fysisk krevende rolle og balanserer glimt av empati med sine kidnappere med fortvilelse, utmattelse, resignasjon og rå handlekraft.

Til tross for sine mange referanser til andre verker oppleves monos som en original og på flere måter unik film. Med sin tematisering av barnesoldater, geriljakrig og gisseltaking er fortellingens politiske samfunnsrelevans nokså åpenbar. Likevel er det ikke helt enkelt å få tak på nøyaktig hva filmen egentlig har på hjertet. Men det er heller ikke sikkert at den er ment å kunne oppsummeres i et klart budskap. Isteden formidler den stemninger, tilstander og intrikate gruppedynamikker, i en suggererende, fascinerende og annerledes filmopplevelse.

monos har norsk kinopremiere 21. februar.

Lämna en kommentar

(Vi använder Akismet för att minska skräppost.)