Ny energiproduktion måste avkarboniseras, decentraliseras och digitaliseras


SOCIALT ANSVAR: Klimatkrisen är en energikris. I dag måste miljörörelsen vara försiktig så att den inte stöder kapitalistisk exploatering genom välmenande gröna innovationer.

Kroglund är kritiker och författare.
e-post: andrewkroglund@gmail.com
Publicerad: 2020-06-28
Folkets makt. Återkrav EnergyCommons
Författare: Ashley Dawson
Utgivare: ELLER böcker, USA

Enligt International Energy Agency (IEA) kommer den globala energibehovet att öka med mer än 30 procent fram till 2040. Det innebär både att skapa en ny energiinfrastruktur och demokratisera gamla institutioner som skapats av fossil kapitalism.

Ashley Dawson är författare, aktivist och professor i engelska vid City University i New York. Han hävdar att både Världsbanken och miljöorganisationer gillar Greenpeace naivt har köpt kapitalets argument att grön tillväxt kan frikopplas från koldioxidutsläpp.

Energi som varar

Klimajobber er en del av løsningen, skriver Dawson. Han høres ut som den norske sosiale bevegelsen Broen til framtiden – et samarbeid mellom blant annet fagbevegelsen og miljøorganisasjoner. Dawson er dog hakket mer sosialistisk i argumentasjonen og har ingen tro på at de jobbene dagens fossilarbeidere må få i det grønne skiftet, kan skapes av det frie markedet. Hvorfor ikke? Fordi markedet ser på energi som en vare. Den revolusjonen vi derfor står overfor, krever at vi ser på energi som en del av et globalt fellesgode, som tilhører oss alle, som luft, vann og planter.

Lokalsamfunn må derfor ha det det Dawson kaller «energisuverenitet».

Dawson drar lange historiske linjer for å vise at fellesgoder som regel har blitt privatisert. Plantasjeøkonomien benyttet seg av sol og vindkraft, både på jorden og da de seilte varer (inkludert slaver) over Atlanteren. Vi trenger derfor en kontinuerlig dekolonialisering. Overgangen til fornybarhetsregimer må være en del av en bredere endring mot mer egalitære, fremfor kapitalistiske, samfunn. Hvis ikke vil fornybarhetssamfunnet bare bli gjenstand for det samme vinst-et og de samme eiendomsforholdene som også Fossilbranschenen har lidd under.

Energieffektivisering

Tysklands Energiwende, og særlig i byene Hamburg og Berlin, dras frem som eksempler til etterfølgelse. Her har både staten og lokale myndigheter inspirert borgerne til å bli med på en nasjonal dugnad. Dawson fremhever også eksempler fra ulike delstater i USA. De viser hvordan lokale samfunn kan koble seg på energinettet og selge sin egengenerte strøm basert på sol. Det utfordrer de store energiselskapene, som promoterer økt forbruk fremfor energieffektivisering.

Prenumeration 195 kvartal NOK
Foto: pixabay

Profittmotivet må derfor underordnes et sosialt ansvar. Dawson nevner eksempler fra USA på 1930-tallet der samvirkebevegelsen også eide og bestemte over elektrisitetsforsyningen. I dag ser vi gryende eksempler på lignende tanker når det gjelder solcellepaneler. Det er også mye å lære av eksempler fra Alaska, der urfolksgrupper styrer store allmenninger til det felles beste.

I tillegg, skriver Dawson, er den skitneste delen av USAs elektrisitetsproduksjon lagt til fattige afroamerikanske strøk. Derfor må ny energiproduksjon både dekarboniseres, desentraliseres og digitaliseres. Sistnevnte gir den enkelte forbruker større påvirkningsmuligheter, akkurat slik mange opplever her hjemme.

Statlig industrikontroll

Hele fossilsektoren er nå i gang med et kappløp for å få tatt ut mest mulig før det er for sent, hevder Dawson. Flere av redningspakkene etter finanskrisen i 2008 førte til store investeringer i fracking. Redningspakkene var innrettet slik at eiermakten er plassert hos de store selskapene. Vi kan selvsagt risikere det samme nå, med oljelobby som arbeider hardt for krisepenger under koronapandemien.

Det nødvendige sosiale og grønne skiftet fordrer langt sterkere statlig industrikontroll.

Det nødvendige sosiale og grønne skiftet fordrer langt sterkere statlig industrikontroll. Dette skjedde blant annet under den russiske revolusjon i 1917, i Mexico i 1938, i Iran i 1951 og i Irak i 1961. Da ble fossilindustrien tatt tilbake fra imperialistiske stater som USA og Storbritannia. Det førte til økonomiske sanksjoner, regimeendringsforsøk og invasjoner. Dawson ser alt dette som nødvendige forløpere for den spennende internasjonale debatten om en ny økonomisk verdensorden som vi fikk på begynnelsen av 1970-tallet. Ideen var at stater skulle ha full nasjonal självbestämmande over egne naturresurser. Vi må her kunne nevne Norge på 70-tallet som et eksempel til etterfølgelse.

Energisuverenitet

Men problemet stikker dypere enn til eiendomsforhold alene. Olje og gass er svært energitette kilder. Skal dagens og morgendagens kraftbehov dekkes fra fornybare kilder, må store deler av landjorden dekkes av väderkvarnar og andre installasjoner. Vil vi det? For vi ser allerede de negative sidene av dette. Internasjonal kapital investerer i store vindanlegg i det globale sør, som på urfolks territorier i Mexico. inhemskaene selv får ikke noe av overskuddet som skapes, men bare alle de negative miljø- og helsekonsekvensene. Dette er regelrett imperialisme, hevder Dawson.

Utenlandsk kapital profiterer på våre naturressurser.

Kulldrift. Foto: Pixabay
Kulldrift. Foto: Pixabay

Noe av det samme skjer nå her hjemme. Det er en av grunnene til de store folkelige protestene mot vindkraftutbygging langs kysten og i fjellet. Utenlandsk kapital profiterer på våre naturressurser. Lokalsamfunn trenger det Dawson kaller «energisuverenitet». Det gjelder også innenfor mineral- og gruvesektoren. Gruvedrift er en av de viktigste årsakene til naturødeleggelse og menneskerettighetsbrudd. Vi har også i Norge våre konflikter tilknyttet samme utfordring.

240 nye kullfyrte energiverk i 25 land

Kinas «belte- og veiprosjekt» ruller nå over oss. Med på kjøpet kommer minst 240 nye kullfyrte energiverk i 25 land. I tillegg finansierer Kina bortimot halvparten av foreslått ny kolkapasitet i land som Egypt, Tanzania og Zambia.

Verden står derfor overfor enorme utfordringer om vi skal nå Paris-målene. Dawsons bok er et viktig innspill i denne debatten. Han minner oss på at de energivalgene vi nå foretar, vil ha konsekvenser langt inn i fremtiden. Han argumenterer godt for at hvert land må feie for egen dør.

Jeg kjøper villig Dawsons tese om at sterk statlig styring må til for å rettlede markedet – og enda mer nå etter koronapandemien. Eksemplene Dawson bruker fra Tyskland og USA, viser at vi kan skape en annen fremtid der bærekraftige energiformer kan bidra til økt demokratisering. Til syvende og sist dreier det hele seg også om at vi må bort fra ideologien om evig vekst. Dawsons bok gir gode argumenter for det.