sammanhållning: Förväntningarna på ett paradis som är fria från moderna framsteg blev det motsatta, men mest av allt handlar Newtopia om två väldigt olika män som stöder och hjälper varandra när livet är som mest brutalt.

Countries är en filmförfattare och regissör och vanlig författare för Ny Tid.
e-post: ellen@landefilm.com
Publicerad: 2020-02-14
Newtopia

Audun Amundsen (Norge)

Urskogen er smaragdgrønn, og en elv bukter seg innover mot et uberørt eden. Audun Amundsen var langhåret ryggsekkturist da han for første gang i 2004 møtte urfolket på Mentawai-øyene i indonesien og ble fjetret. Han levde i jungelen sammen med dem en hel måned.

I fjorten år har han stadig vendt tilbake for å fotografere og filme det han trodde ville forbli det autentiske livet. Billedmaterialet er spektakulært, til tider nesten hypnotiserende.

Forventningen om et paradis fritt for all modernitet fanget som dokumentarfilm ble til fortellingen om det motsatte. Med sin nære mangeårige relasjon til sjamanen Aman Paksa befinner regissøren seg på innsiden når urfolkets tradisjoner utfordres og krakelerer i ønsket om nåtidens bekvemmeligheter. Satt i relieff til Amundsens typiske vestlige romantisering av det tøffe og harde livet i jungelen blir filmen en viktig refleksjon over hvilket motsetningsfylt blikk vi har på de andre kontra oss selv.

Tidlig i filmen tar regissøren i bruk et velfungerende grep hvor han selv stiller som representant for synet om at de andre skal forbli uberørt av nåtidens muligheter og framskritt:

Prenumeration halvår 450 NOK

«Jeg er ikke særlig begeistret for all plastikken og klærne de [mentawaifolket, red.anm.] har anskaffet seg. Selv om livsstilen deres hovedsakelig er den samme, opplever jeg at det ødelegger filmen min.»

Jungelliv

Audun Amundsen er blek og kortklippet da han fire år etter sitt første opphold drar tilbake til sjaman Paksa og klanen hans på Muara Siberut, en av de 70 Mentawai-øyene vest for Sumatra. Han har hyret motorbåt og mannskap og nyter regnet i ansiktet mens han blir fraktet uanstrengt og hurtig oppover elven mot det som i hans hode alltid vil forbli det forjettede land.

Disse to umake mennene klarer å kommunisere og åpne opp for hverandre til tross for
spriket i levesett og muligheter.

Amundsen minner meg om Klaus Kinski i spillefilmene til Werner Herzog. Kinski på vei til Eldorado i filmen Aguirre – vredens gud eller hans andre glimrende oppdager-rolletolkning i filmen Fitzcarraldo. I begge filmene er Kinski i lik posisjon som Amundsen – i front av båten på vei med et viktig oppdrag. Kinski kom både som erobrer i metallrustning og som filantrop kledd i lindress. I den ene beretningen ville Kinski ha urfolkets sagnomsuste gullskatt; i den andre ville han bringe opera til jungelen. Begge ville forrykke en balanse. Båten til Amundsen er lastet for å bringe jungellivet tilbake til sivilisasjonen i form av filmopptak, derfor ligger kanoen tungt i vannet med kamerautstyr og solcellepanel.

Paksa og klanen tar imot Amundsen med åpne armer, de kommenterer høylytt at han ikke lenger ser ut som en boms. De utfører et spesielt ritual med dans, fjær og røyk for at all den fremmede teknologien Amundsen har med seg, skal bli akseptert av jungelånden. Da Paksa brer ut en plastduk for å hindre søl i prosessen med å bearbeide sago – ho
vednæringskilden, er irritasjonen over dette uestetiske der igjen hos regissøren. Motsigelser som disse er gjentagende og driver rykkvis filmen framover.

Newtopia Regissør Audun Amundsen
Newtopia
Regissør Audun Amundsen

Amundsen gir plass til egen refleksjon: «Hvis dette hadde vært andre som gjorde filmopptak, ville de ha tatt av deg klokken og gummistøvlene», sier han til Paksa. Scenen får meg til å humre. Amundsen har tydelig lyst til å redigere virkeligheten, men må jo som sannferdig holde seg til den grelle sannheten.

Brått er det en annen som filmer Amundsen. Bildet er flott komponert, og fotografen henger godt på. Det tar meg en liten stund å fatte at det er Paksa som filmer. At han mestrer dette suverent fra første stund, er derimot helt forståelig. Paksa er et unikt lærevillig menneske som griper det som er foran ham.

Ritualer og hverdag

Historien er større enn den Amundsen bevisst – eller ubevisst – deler. Idet jeg googler Amundsen, finner jeg et stort NITO-prosjekt hvor han som ingeniør har anskaffet klanens mange medlemmer solcellepanel og lamper for å sikre urfolket uavhengighet og bærekraft når det gjelder strøm. Mannen vokser nå fram som noe annet i mine øyne. Denne siden hadde filmen tjent på å gi plass.

Underveis i dokumentaren stusset jeg stadig over ulike ting. Ved å se igjennom videoklipp og tekst på NITO-bloggen til Amundsen blir det hele klarere. Der finnes det klipp som viser uimotståelige gylne øyeblikk mellom Paksa og Amundsen i lek, ritualer og hverdag, men også filmen får fram relasjonen mellom disse to umake mennene. De klarer å kommunisere og åpne opp for hverandre til tross for spriket i levesett og muligheter.

Amundsen minner meg om Klaus Kinski i spille-filmenetil Werner Herzog.

Mennesket Amundsen gjør så godt han kan og litt til. All ære til ham, som har lært seg indonesisk og urfolkets språk for å kunne kommunisere med Paksas kone.

En av scenene med henne idet hun får rent rennende vann skaffet av ingeniøren Amundsen, er ubetalelig: «Se, nå blir det lett å vaske den stinkende fitta.» Idet Amundsen repliserer på hennes eget språk, skvetter hun til. Han har lært seg de ordene også.

Den uanstrengte tonen og hjemmevante følelsen som har oppstått mellom Amundsen og menneskene han skildrer, er ikke noe som er alle forunt. Selv ikke svært erfarne dokumentarister kan skape en slik under-huden-relasjon.

Newtopia Regissør Audun Amundsen
Newtopia
Regissør Audun Amundsen

Vennskap

Det er vennskapet og alt Amundsen og Paksa deler, som er bærebjelken i denne beretningen. De 350 timene festet til film kunne godt vært bedre forvaltet til å løfte fram mer av det som er gullet i historien, men det skinner igjennom uansett. To mennesker med vidt forskjellig utgangspunkt finner sammen og støtter og hjelper hverandre når livet er som mest brutalt.

Amundsen har skrevet i sin oppdagerblogg om sitt lammende hjerneslag noen år etter første besøk hos Paksa, og at det var drømmen om å reise tilbake som gjorde at han klarte å trene seg opp igjen, fra så godt som 99 prosent lammelse. Jeg kunne ønske dette var innlemmet i filmen.

Skjebneveikrysset er derimot formidlet i filmen når det gjelder Paksa. En kort scene viser en hånd og en fot risset inn i et tre. Han har gravlagt syv av ti barn, får vi vite. Idet han også mister sin kone brått i sykdom, bestemmer han seg for å reise for å skaffe seg og sine framskritt og velstand. Hans introduksjon til storby og urbanitet er megetsigende og innimellom også underholdende. Ikke minst det at et moderne storbyliv fordrer kort hår. Her skifter filmen tempo og uttrykk.

Et høydepunkt i vennskapshistorien er scenen hvor Amundsen kjøper en langhåret parykk til den nå kortklippede tidligere sjamanen. Sjelden har jeg sett et nydeligere og mer oppriktig smil enn Paksas. Han tar med seg parykken og fortsetter å bruke den idet han endelig drar tilbake til jungelen. Ved hjelp av noe så enkelt som hårfasong evner filmen å fortelle om behovet for identitet og hva som skjer når et menneske må gå på akkord med sine egne markører for kulturtilhørighet.

Lämna en kommentar

(Vi använder Akismet för att minska skräppost.)